Historien om IQ -testen
Problemet med å vurdere intelligens
William Stern var mannen som laget forkortelsen IQ (Intelligenz-Quotient), som vi i dag kjenner som et mål på intellektuell evne.
Selv om interessen for å vurdere menneskelige evner har eksistert i tusenvis av år, er den vitenskapelige målingen av intelligens en relativt ny utvikling.
I 1904, på oppdrag fra den franske regjeringen, utviklet psykologen Alfred Binet og hans kollega Théodore Simon det første systemet for å identifisere elever som kunne få problemer på skolen. Deres Binet–Simon-skala ble den første standardiserte testen av intellektuell prestasjon.
Fra Frankrike til Amerika
I 1916 tilpasset psykologen Lewis Terman ved Stanford University den franske testen til det amerikanske skolesystemet. Hans Stanford–Binet Intelligence Scale ble standardtesten for intelligens i USA i flere tiår.
På den tiden ble IQ beregnet ved å dele et barns mentale alder på deres kronologiske alder og multiplisere resultatet med 100. For eksempel:
Hvis et barns mentale alder var 14,5 år og den faktiske alderen var 11, ville IQ-beregningen være:
14,5 ÷ 11 × 100 = 131,8
Denne metoden var imidlertid bare egnet for barn og viste raskt begrensninger når den ble brukt på voksne.
De første IQ-testene for voksne
Bruken av IQ-tester ble utvidet under første verdenskrig, da tester som Army Alpha og Beta ble brukt til å vurdere soldatenes intellektuelle evner. Omtrent på samme tid ble IQ-resultater også brukt til å evaluere immigranter som kom inn i USA.
Det første store gjennombruddet innen intelligenstesting for voksne kom med psykologen David Wechsler på 1930- og 1940-tallet. Han introduserte Wechsler Adult Intelligence Scale (WAIS), som sammenlignet testpersoner med andre i samme aldersgruppe i stedet for å basere seg på «mental alder»-formelen. Dette skiftet gjorde vurderingen av voksen intelligens mer presis og rettferdig.
Wechsler understreket også at intelligens er multidimensjonal. Testene hans inkluderte ikke bare verbale og matematiske oppgaver, men også problemløsning, romlig resonnering, hukommelse og klassifisering. Dette bredere synet på intelligens påvirket alle senere IQ-tester.
Utviklingen gjennom 1900-tallet
Gjennom midten av 1900-tallet ble IQ-tester utbredt i skoler, militæret og på arbeidsplasser. De ble brukt til skoleplassering, jobbrekruttering og til og med for å støtte kontroversielle politikk innen immigrasjon og sosiale programmer. Selv om testene ga verdifull innsikt, ble de også gjenstand for debatt om kulturell skjevhet, rettferdighet og etikken ved å merke mennesker med et enkelt tall.
På 1980- og 1990-tallet utfordret nye teorier om intelligens—som Howard Gardners Multiple Intelligences og Robert Sternbergs Triarchic Theory—ideen om at IQ alene kunne fange hele spekteret av menneskelig intellektuell evne. Likevel forble standardiserte IQ-tester sentrale verktøy i psykologi og utdanning.
IQ-testing i dag
Moderne IQ-tester, inkludert oppdaterte versjoner av Wechsler- og Stanford–Binet-skalaene, spiller fortsatt en viktig rolle i psykologisk vurdering. De er nå nøye utformet for å minimere kulturell skjevhet, inkludere ulike oppgavetyper og gi et mer helhetlig bilde av kognitive evner.
I dag brukes IQ-testing i mange sammenhenger:
-
Utdanning – for å identifisere begavede elever eller diagnostisere lærevansker.
-
Klinisk psykologi – for å vurdere kognitive svekkelser, hukommelse eller nevrologiske tilstander.
-
Forskning – for å studere menneskelig intelligens og dens forhold til genetikk, miljø og prestasjon.
Selv om IQ ikke er det eneste målet på menneskelig potensial, er det fortsatt et av de mest undersøkte og mest brukte verktøyene i psykologien. Dets historie gjenspeiler både vitenskapens fremgang og utfordringene med å definere noe så komplekst som menneskelig intelligens.